BYGDA
VEMUNDVIK
1930 - 70.
SØRENGKORSEN (S.7)
BYGDA
|
|
|
SMAKEBITER / OPSERVASJONER FRA ET GAMMELT VEIDELE.
VED HANS CHR. HAGEN (Atterljom 2001.)
| Et minne til Sørengkorsen . | ||
|---|---|---|
| Vi var på "ålmannvein" når vi kom "frampå korsen". Der var det brøytet om vinteren og der traff du folk. Her vokste vi opp med vår form for trafikkmaskin. Hit kom det folk fra Nordsunda, Botnan, Sauvika/Ganes, Kjerringdalsveien og Løddingsveien. De måtte alle ferdes forbi her. Vi kjente de fleste. Alle hadde sin måte å hilse på. Som eksempel kan nevnes Marie: Hun gikk litt framoverlutende. | Når vi hilste: "God dag", snudde hun ansiktet mot oss og sa: "Æ sei goddag". Om en var heldig, - kunne en også få treffe på "fremmedfolk" her. Her startet Hindbergbussen kl.08.00. På sommerstid kom den da fra Valkorsen. På vinters tid måtte de fra den kanten "karre" seg over Remma, - ofte i djupsnø. Den svære hesteplogen med styreslede sto ofte på "korsen", - den ga jo ikke | det beste underlaget for en tung bil. Så det ble mye gåing, og for enkelte også roing, - før en kom fram hit. Men det var alltid godt å få komme seg inn i Hindbergbussen, - selv om kulden enda satt i isrosene på bilvinduene. Og så var det en liten høyttaler oppe i taket, - langt bak på høyre side i bussen. Ved å holde øret i nærheten av den, kunne en få med seg mye nytt utenfra. |
| "SMÅSTEIN " PLUKKET OPP I GRØFTEKANTEN VED "KORSEN". |
| Anker Haukø kommer med en død oter. | ||
|---|---|---|
 Anker i sitt rette element. Vi var noen unger som en søndag ettermiddag var |
samlet inne på "korsen". Da kommer Anker syklende med en død oter, - som henger fastbundet under stanga på sykkelen. Anker hadde vært ute på sjøen da han ble oppmerksom på en oter. Der og da bestemte Anker seg for at denne "karen" skulle han ta knekken på. Hvem andre enn Anker | kunne gå på noe slikt. For, først måtte han "ro opp" oteren og så var det da å få tatt knekken på den med slag fra den ene åra. En liten "videosnutt" fra denne hendelsen hadde nok vist oss at det trolig gikk fort for seg ute på fjorden den dagen. Etter å fortalt hendelsesforløpet, - gikk turen til Namsos. |
| Fremmedfolk slår leir nede i svingen.. | ||
|---|---|---|
| Hver sommer kom det et taterfølge som brukte å slå leir nede i svingen, - ved veien til Ganes. Det var da et spennende prosjekt å følge med på hva som | foregikk. Lydnivået var ganske høyt, - spesielt ut på kveldene. Litt skummelt var det også når vi ungene ble kontaktet, - for at vi skulle hjelpe dem med å få tak i | noe av det de kunne mangle. Men det jeg husker best, var at jeg syntes de voksne mannfolka var så alt for sinte på ungene sine. En slik kjeftbruk var vi ikke vant til. |
| Roy Hansen lager smell med krutt. | ||
|---|---|---|
| Etter krigen ble vi kjent med at det skulle ligge mye løskrutt i skogen ovafor "korsen". Etter skoletid en dag tenkte vi at dette måtte vi få til å lage noe av. | Roy var en oppfinnsom kar og veien var ikke lang fra tanke til handling. Han hadde en slags leketøyspistol. Den ble fylt med krutt. Jeg vet ikke hva | "prosjektilet" var laget av, men reultatet ble at pistolen forsvant opp i arma på Roy. Det ble en lite trivelig "oppskyting" med bl.a. brannskader etc. |
| Levering av melk kunne være både og. | ||
|---|---|---|
| Vi husker alle disse melkespanna som måtte være på "korsen" i rett tid. Jeg husker en episode der denne melkefraktinga ikke lyktes helt. Det var i august og jeg hadde fått overtalt foreldra mine til å ta seg fri noen dager. Jeg skulle passe krøtter, høner og mink. På sommeren slik, i hvert fall i hunddagene, var det problemer med avkjølingen. Det kunne da bli | travelt om morgenen og denne morgenen ble resultatet at vi skulle ta motorsykkelen. Jan, en gutt fra byen, skulle sitte bakpå og så holde i en tohjuls handvagn, - lastet med melkespann. Spanna var tunge, og nede i svingen gikk handvogna rett fram, og melka rant utover. Så var det å prøve å samle sammen det som var mulig i ett spann og så løpe opp til | Hindbergbussen med dette. Der satt sjåføren med foten på gasspedalen. Så var det å vente på morgendagen. Etter en slik melkeforsendelse var det stor fare for at det ville komme en rød konvolutt på returspanna. Ja, det kom konvolutt: Det ble klassemelk av det verste slaget med beskjed om at melkemottak ville bli stanset om det fortsatte slik. |
| Brunen møter meg på "korsen" 17.mai 1956 "seint på kvelden". | ||
|---|---|---|
| I ungdomsårene opplevde jeg vel det som mange ungdommer erfarer og erfarte. Den som er heime, sovner ikke alltid så lett når "deres" rangle-fant/fantinne er ute på seinkvelden. Spesielt gjelder det mødrene. Jeg var rødruss, og vi som kom fra Namsos, fortsatte 17./ 18. mai - feiringen i Sentrum. Da vi skulle heim, var jeg så heldig at jeg fikk slå følge med ei som jeg likte svært godt. Ferden gikk over Remma. Jeg kan spesielt huske Jarle som | da også var på tur heim. Tiden går jo ofte fort ved slike anledninger, når en skal si adjø. Jeg husker ikke tidspunktet for retretten, - men en kan trygt si at skumringstiden var i alle fall for lengst over, - da jeg ruslet ned gjennom Kjerringdalen. Jeg tenkte på min mor som var våken heime, - og jeg syntes det var dumt at det skulle bli så seint, eller rettere sagt: At det skulle bli så "tidlig" på morgenen før jeg dukket opp. Men idet jeg | nærmer meg "korsen" ser jeg en hest som går og beiter på jordet nedafor "korsen". Glad oppdager jeg at det er hesten vår, Brunen, som har lagt ut på sin egen vandring i vårnatta. Brunen må bli redningen. Jeg tar et godt tak i hestens lugg og så vandrer vi heim, - begge to forholdsvis fornøyde. Mamma hører at jeg kommer og jeg prøver å rope så overbevisende og høyt som mulig: " Her kommer jeg med hesten." Her var altså gutten sin som var ute og gjorde noe nyttig. |
Alle som er innom sidene, - MÅ legge igjen en hilsen. Det er nok med et "GOD DAG": Send meg brev: Strandholmen, 7810 Namsos/ Ring meg: 90175373 Send meg E-mail
|
|---|