Advent 2005

KJÆRT BARN HAR MANGE NAVN

KIRKESTUA – KOMMUNELOKALE – MISJONSHUSET

Aftenklokka hadde startet å slå sine slag for vårt snart 100 år gamle hus. Den 5. april i år møtte vel 30 vemundvikinger opp og sa fra om at de ville berge huset. Skulle menighetsrådet legges ned, kunne det fort også bli et spørsmål om Vemundvik kirkes eksistens.

Vi hadde mistet aldersheimen, butikken og posthuset, nå måtte vi verne om kirka og kirkestua, det handlet om vår identitet. Etter at det ble stilt spørsmål om behovet for Vemundvik menighetsråd, våknet bygdafolket. Tiden er nå inne for å trekke lasset sammen, både vi som bor her og de som har flyttet fra bygda, men som fortsatt er her i tankene.

HEIMBYGDA MI !                   av Maj Britt Asp
Ei lang og smal bygd ligg å speile sæ i sjø’n ho e vakker der ho ligg med ansiktet mot fjor’n. I lyse sommerkveilla, som et eventyr ho e, å bygda det e Vemundvik, det e heimbygda mi det!	Men no ska vi slutt å tænk på det som vi har hatt, for vi har fortsatt verna om mang ein bygdaskatt. Sjøl om storsamfunnet tok oss i 1964 har vi klart å behold ”vikingen” og kosta på et flir.
Kor rart det e å tænk på at i heimbygda mi bodd det folk heilt tebakers te steinaldertid. Å før svartedauden kom va det riktig mange her men så langt tebakers kainn itj vi memorer.	Vi har sloss for skol’n og for vatn og for vein, forsamlingshus og skyttarhus og fine aldersheim. For sjøl om vi har tapt i ei å ainna sak har vi einno my å kjæmp fer, vi vil itj værra svak
I 1845 vart Namsos utskilt i fra Vemundvik. Og vi ha sjukhus og lokalbåt, saltverk og butikk. Å libyggen drog båtan sin te Alhushavet ned, når dæm skoill ro te Lofoten fer å ha å spe på med.	Vår Herre hainn har gitt oss i Vemundvik så my, friluftsområde så mytji at vi bli næsten kry. Og vi har tusen elg, ja det e æ sekker på, Og mange tusen hektoliter sild det kainn vi få.
18 storgårda ha vi, med et utall husmannsplassa Og der va fire sagbruk og tre snekkerfabrikka. Den første kirka fikk vi aillt i 1844, men i 1875 kom kirka med bua og med spir.	No så gjeld det kjerkstua så versletti og lita, der minnan ligg i dusinvis bita fer bita. Vemundvikingan dæm veit å ta vare på kultur, og om vi møte motstand vi sætt itj oss å stur.
No brætte vi opp arman og tar nok et tak, så vi kan vis te barnebarn at vi va itj svak. Vi tok vare på vårt gamle og mangfoldige hus, så ikke røtter’n vårres bli lagt ned i grus.

I 1911 ble byggekomite nedsatt. Kirkestue og kommunelokale, samt en stall med rom for 12 hester skulle bygges. Total kostnad: Kr. 6600, - et beløp Vemundvik kommune fikk som gave fra Namsos Sparebank. Den 15.februar 1913 var vi herre i eget hus. Samme dag hadde herredstyret sitt første møte her. Årene gikk, bruksbehovet endret seg: Kommunelokale, valglokale, fødestue, sang og musikkøvelser, festlokale, fangeleir under krigen, søndagskole, bryllup, barnedåp, konfirmasjoner og begravelser.

De siste åra har huset med de mange navn blitt værslitt og grått, behovet har ikke vært det samme, men en ting kan vi ikke snu oss bort fra; huset på 92 år har stått oss nær i krig og fred, i sorg og i glede. Vi har ikke andre hus i Vemundvik som rommer så mye kultur og historie, derfor vil Vemundvik kommunelokale nå få sin rennesanse, - vi har startet restaureringen.

Vemundvik’s velkjente dugnadsånd har slått til igjen. Over 40 personer har allerede deltatt i dugnader på ulike måter: -- I arbeid med graving, muring, transport, tømmerhogst, saging, beising, dokkeklær-/kortsalg og dugnadsmat, og med utlån og sponsing av utstyr og materialer. Grunnarbeidene med hovedhus og tilbygg er unnagjort og snekkerarbeid kan nå starte opp.

"I et notat fra utleiebok/kommunelokale fra 1926 leser vi: «Peder J Ramsvik fik tillatelse til at holde sin Moder Anne Ramsvik begravelse i lokalet med beværtningen den 21/7 26."

Vi går nå aktivt ut og ber om pengestøtte fra giverglade privatpersoner, firma og foreninger.

Bruk vedlagte giro, vi trenger din gave !

Hilsen: Maj Britt Asp, Britt Sætran, Kjell Sandvik,

Odd Kristian Mohrsen, Oddbjørn Aar, Grete Hagen, Ingfrid Jønvik, Hans Roger Selnes og Hans Chr. Hagen.