Lokalhistorisk seminar i Namsos.

Ca. 40 representanter fra lokalt historielagsarbeid, museer og kommuner deltok da Namdal Historielag arrangerte Lokalhistorisk seminar i Namdalshagen 8. mars 2007.

Formålet med arrangementet var å sette søkelys på en del aktuelle tema innen lokalhistorisk virksomhet, der både frivillige og offentlige aktører deltar.

Kari Mørkved Hustad, områdeleder ved Olav Duun vgs. var møteleder. Janne Bugge bidrog med utstilling og presentasjon av rekonstruert kvinnedrakt fra vikingetid, basert blant anna på gravfunn i Klinga.

Åpning av seminaret

Lagets leder Carl Ivar Storøy ønsket deltakerne velkommen. I sin åpningstale refererte han til lagets vedtekter, som sier at Namdal Historielag skal arbeide for å vekke og fremme interessen for lokalhistorie og kulturvern i Namdalen, samarbeide med de lokale historielaga og representere dem i saker av felles interesse overfor offentlige myndigheter, media og allmennheten når dette måtte være ønskelig.

Museumsreformen - status for arbeidet i Namdalen

Ordfører i Namsos kommune, Kåre Aalberg var innleder på dette temaet.

Han orienterte om bakgrunnen for Museumsreformen og gjennomgikk det som har skjedd så langt i Namdalen.

Den såkalte ABM-reformen (arkiv, bibliotek og museum) kom i 2001. Den skulle føre til sterkere organisering med økt økonomisk og faglig virksomhet innen de tre fagfelta.

Reformarbeidet starta med museumsvirksomheten, som anses som den mest komplekse saken. Ett av formåla er at de enkelte museer skal sees i en regional sammenheng.

Som følge av museumsreformen ble Namdal Fylkesmuseum BA etablert. Det var både kommunale eiere og ulike stiftelser som meldte seg inn i BA’et: Kystmuseet (Norveg og Woxengs samlinger), Namdalsmuseet og flere mindre bemanna/ubemanna museum. Namdal Fylkesmuseum BA skulle forvalte offentlige tilskudd til museal virksomhet og ivareta reformens hensikt.

- Men samarbeid er vanskelig! kunne Aalberg konstatere. Han refererte til statsbudsjettet

for 2007, der Stiklestad Nasjonale Kultursenter får 1,5 mill og Namdalsmuseene 700 000,- kroner. Men da er tilskuddet fra Riksantikvaren til Spillum Dampsag og Høvleri trukket inn i dette!

Så er det kommet signaler fra Kulturdepartementet om at Namdal Fylkesmuseum BA ikke fungerte godt nok, og at selskapsformen måtte endres. En hake ved dette var at Vikna kommune (eier av Norveg) hadde fått tilbakeført 7 mill. kroner som momskompensasjon fra Staten i forbindelse med byggingen av NORVEG. Ved en endring av selskapsformen, ville Vikna måtte tilbakebetale disse pengene. Eneste mulighet nå er å etablere et interkommunalt selskap; IKS, der bare kommuner kan være medlemmer.

Etter flere runder med avklaringer, er det kommet til enighet om å etablere Namdal Fylkesmuseum IKS. Stiftelsesdokumentene er allerede klare, og vil i følge Aalberg bli underskrevet i nærmeste framtid. I første omgang er det Namsos og Vikna kommuner som går inn i IKS’et, som nå altså blir eier av driftsselskapet (ikke av eiendommene). I første omgang vil det sikre og forhåpentligvis føre til et påfyll av statlige midler.

Utfordringa framover blir å arbeide videre for at dette skal kunne bli et ”Namdalsmuseum.”

Aalberg mener det skal være mulig å finne løsninger slik at også de andre kommunene ser seg tjent med å være med i stiftelsen. Å få framstilt Namdalens historie mer fullstendig, fra kyst til fjell og grensetrakter, vil være en av de viktigste oppgavene til Namdal Fylkesmuseum IKS. Ikke minst har Indre og Midtre Namdal stort potensiale når det gjelder attraksjonsbygging og vekstnæringer med utgangspunkt i historien: – Hvorfor skal for eksempel Olavsarven stoppe på Egge?

Aalberg sluttet sitt innlegg med å minne om at alt samarbeid handler om tillit, og at det er det en oppgave for hele regionen å få fram de mulighetene som ligger i den historiske arven.

Lokalhistorisk arkivarbeid

Marit Slyngstad var innleder på dette temaet. Hun er oppvokst på Otterøya, nå arkivar/historiker ved Fylkesarkivet for Vestfold og leder for privatarkivseksjonen i Landslaget for lokal- og privatarkiv (LLP). LLP er en arkivfaglig og arkivpolitisk interesseorganisasjon for arkivinstitusjoner, muséer, bibliotek og andre.

Slyngstad fokuserte på privatarkivarbeid nasjonalt, regionalt og lokalt.

Alt utenom det offentlige arkivverket regnes som privatarkiv (etter privatpersoner, organisasjoner, næringsliv o.s.v.) Privatarkiver i museene er en av de største arkivinstitusjonene.

Å lykkes med arkivarbeid har to klare forutsetninger: Krav til lokaler og kunnskaper om arkivfaglige prinsipper. Slyngstad orienterte om ulike typer arkiv, tilskuddsordninger og politiske føringer. ABM-meldinga gir blant anna signaler om tettere samarbeid mellom institusjonene, og Kulturmeldinga om samling til sterke regionale arkivinstitusjoner. Ei målsetting om større profesjonalitet vil trolig også utløse større økonomiske tilskudd til arkivarbeid.

Landslaget for lokal- og privatarkiv (LLP) tilbyr veiledning og kurs. Kurshefter/ håndbøker kan bestilles fra LLP’s hjemmeside: www.llp.no

Om privatarkiv og lovverk:

I arkivloven omhandles privatarkiver under kapittel 3. §13 om "Oversyn og registrering" pålegger Riksarkivaren å holde oversyn over verneverdige privatarkiver, deriblant utarbeide en nasjonal verneplan for privatarkiver. Videre skal han føre et register over privatarkiver som blir tatt vare på i offentlige og private oppbevaringsinstitusjoner. Her siktes det til den nasjonale Samkatalogen som for så vidt har vært operativ i flere år. Samkatalogen er en nasjonal katalog over alle privatarkiver. Den oppdateres/kompletteres hele tiden og er en viktig kilde til kunnskap om hva som befinner seg av arkivmateriale i bevaringsinstitusjoner i hele landet. Det er viktig at alle institusjoner (også historielag) sender inn opplysninger om hvilke arkiver de har i sitt depot. Samkatalogen administreres/driftes fra Riksarkivet. Gå inn på http://www.riksarkivet.no/riksarkivet/om.html

Riksarkivaren har også utarbeidet Retningslinjer for arbeidet med privatarkiver. Målet med retningslinjene er å sikre at arbeidet med bevaring av privatarkiver utføres planmessig og systematisk og at depotinstitusjoner følger allment godtatte arkivfaglige prinsipper og rutiner. Retningslinjene er hjemlet i arkivlovens § 14. I og med at de fleste museer mottar offentlig støtte til drift, gjelder også retningslinjene for disse (gjelder for alle som mottar offentlig støtte).
Et viktig skritt mot å realisere retningslinjenes intensjoner er opprettelsen av fylkeskoordinerende institusjoner på privatarkivområdet. Til rollen som fylkeskoordinator ligger det å være et regionalt koordinerende organ og et kompetansesenter på privatarkivarbeid. En rolle som innebærer å gi råd, veiledning og kompetanse samt bidra til utvikling, samarbeid og arbeidsdeling mellom alle aktuelle enheter som arbeider med historiske privatarkiver. Dette blant annet for å få samordne innsatsen og effektivisere ressursbruken.

En vesentlig del av arbeidet med privatarkiver er å utarbeide bevaringspolitikk og en bevaringsplan. Med bevaringspolitikk menes at hver enkelt depotinstitusjon må avgrense sitt arbeidsområde og bevisst ta stilling til hvilke prioriteringer institusjonen ønsker å gjøre i framtida når det gjelder privatarkivarbeid. En bevaringsplan sier noe om hvilke arkiver man ønsker å ta vare på; nettopp med utgangspunkt i institusjonens bevaringspolitikk.

Fylkeskommunen er ansvarlig på fylkesnivå. I Nord-Trøndelag er Fylkesbiblioteket på Steinkjer tillagt ansvaret som kompetansesenter på privatarkivarbeid (regionalt koordinerende organ). Imidlertid er verken kapasitet eller kompetanse foreløpig på plass.

ABM-utvikling har nettopp gjennomført en nasjonal arkivkartlegging. Resultatet av denne kartleggingen danner et viktig grunnlag for arbeidet videre med å øke kompetansen i institusjoner som ønsker å bevare privatarkiver, inkludert de konsoliderte muséene. Et ønske er at arkivsamlingene i muséene skal sidestilles med gjenstandssamlingene.

I dag finnes få løsninger i forhold til det å bevare privatarkiver i Nord-Trøndelag. Det bør være et mål å få etablert en institusjon med tilstrekkelig faglig kompetanse og økonomiske ressurser som kan bidra til at dokumentasjon fra private arkivskapere blir tatt hånd om for framtida. Valg av modell skal det ikke spekuleres i. Men dette kan for eksempel være enten som en del av et konsolidert museum, som en ren arkivinstitusjon eller et ABM-senter.

Lokalhistorie og næringsutvikling – muligheter i Namdalen ?

Knut Wik, rådgiver ved Regional utviklingsenhet i Sør-Trøndelag fylkeskommune, var innleder. Han har som hovedarbeidsområde museer og museumsreform, museer og kulturminnevern, internasjonalt museums- og kultursamarbeid og ABM-samarbeid/Dora-prosjektet. Wik har tidligere vært leder for Museumstjenesten i Sør-Trøndelag og avdelingsleder ved Trøndelag Folkemuseum på Sverresborg.

Wik tok utgangspunkt i strategier for kulturminnevern og verdiskaping i Sør-Trøndelag, for å kunne overføre til spørsmålet om hvilke muligheter vi har i Namdalen.

I ”Felles fylkesplan for Trøndelag 2005-2008” har Trøndelagsrådet utpekt kreativitet, kunst og kultur som et grunnlag for opplevelser og verdiskaping. Wik reflekterte litt over hva vi legger i begrepene. Med verdiskaping mener vi gjerne noe som kan utvikles til å gi økonomisk avkastning og arbeidsplasser. Gode opplevelser kan være så mangt, avhengig av personlig ståsted og kultur. Trendforskere spår at framtidas turister vil søke stillhet og ro, opplevelser knyttet til natur, kulturhistorie og muligheter for egenaktivitet og utforskning.

Det er for eksempel anslått at 20 mill kinesere vil dra til utlandet som turister i nær framtid.

Ett av tiltaka som listes opp i Fylkesplanens samhandlingsprogram for 2007 er å ”Samle, utvikle og formidle kunnskap om kultur- og opplevelsesnæringene i regionen, og iverksette konkrete prosjekt”.

Miljøverndepartementet gir i år 20 mill til verdiskapingsprosjekt med utgangspunkt i kulturminner.

For å se mulighetene for kultur- og opplevelsesnæringer, er det viktig å ta utgangspunkt i det som gjør et område unikt. Noen ganger trengs det folk utenfra, gjerne utlendinger, for å få øye på det. Men - det er lokalbefolkningen som må ta tak og sette i gang, for, som Wik uttrykte det: Det er namdalingene sjøl som kjenner Namdalen best!

Wik presenterte eksempler på prosjekt i Sør-Trøndelag der koblingen mellom kulturminne, museum og opplevelsesnæringer var grunnlaget, blant anna Thamshavnbanen.

Erfaringene er at det må ligge en solid økonomi i bunn for å kunne utvikle slike tiltak. Videre kreves det både frivillig innsats og profesjonelle ansatte til å drifte foretaket. Det kan være en god strategi å utforme tilbud som pakkeløsninger.

Et tips fra Wik var å få med sponsorer fra næringsliv, før man starter runden med søknader om offentlige tilskudd. Med en solid startkapital er det lettere å få positive svar.

Museene er i stor grad etablert på eller ved kulturminner, og de er også forvaltere av disse. Men de sorterer under to forskjellige departement; museene under Kultur- og kirkedepartemenet og kulturminnene under Miljøverndepartementet. Det kan by på utfordringer når det gjelder å planlegge, utforme og få midler til ulike tiltak. I Sør-Trøndelag er det derfor utarbeidet en strategisk museumsplan, som ivaretar dette hensynet.

Lokalhistorisk samarbeid i Namdalen

Leder for Namdal Historielag Carl Ivar Storøy var innleder. Han tok utgangspunkt i formålsparagrafen til lagets vedtekter, referert ved åpningen av seminaret, og opplyste at i tillegg til Namdal Historielag (NHL), er det i dag 16 lokale lag i regionen. Dessuten finnes 6 andre kulturvernorganisasjoner, fire bemannede museum og 8 mindre bygdetun/samlinger.

Eventuell etablering av NHL som en ”paraplyorganisasjon”, var et tema i slutten av 90-årene, men interessen for en slik organisering var ikke tilstede fra etablerte lokallag.

Et ad hoc-utvalg la i 2004 fram en utførlig utredning om arbeidsoppgaver, mulig framtidig organisering av NHL og nødvendig oppdatering av lagets vedtekter. Utvalget tilrådde m.a. å se på ”en sterkere forbindelse inn mot Namdal Fylkesmuseum”. Dette ble fulgt opp i 2006 ved en invitasjon til styret i Namdal Museumslag om samtaler om eventuelt samarbeid og sammenslåing, og det foreligger nå positiv tilbakemelding fra museumslaget om en slik dialog. Utvalgsrapporten 2004 hadde den klare oppfatning at ”Hvis man i dag hadde startet uten verken Namdalsmuseet, Kystmuseet eller Namdal Historielag, så ville man ganske sikkert ha etablert en felles interesseforening for ivaretakelse av vår materielle (museale) og immaterielle (historielags) kulturarv”.

Selv om interessen for slekt- og lokalhistorie tvilsomt har vært større enn i dag, og årbøker,

by- og bygdehistorie er blant de mest populære julegaver, er dette nødvendigvis ikke noen indikasjon på at det er lett å drive det omfattende frivillige arbeidet som foregår innen sektoren. Medlemskap i ulike lag og foreninger, betyr nødvendigvis ikke aktivt medlemskap. Tillitsverv betyr tidsbruk, og dagens tidspress gjør at yrkesaktives bruk av fritid må prioriteres. Også de eldre generasjoner, som utgjør en stor del av NHL’s 900 medlemmer,

har i dag en annen prioritering enn tidligere. Det vesentlige for de fleste synes å være at de, ved å betale en rimelig kontingent, får ”Årboka” i god tid før jul!

Samtidig som ”myndighetene” erkjenner det store arbeid som drives av de frivillige organisasjonene, og det for eksempel gjennom KS og ny kulturmelding søkes å tilrettelegge for bedre samhandling, ses også en viss fare ved at ”frivillige sektorer” byråkratiseres og politiseres.

I Namdalen er dette for eksempel kommet til uttrykk i forbindelse med etableringen av Namdal Fylkesmuseum BA. De forskjellige museene dette omfattet, er på ulike måter oppbygd ved stor innsats fra museums- og lokalhistorisk interesserte. Ved konstituering av det regionale fylkesmuseet ble imidlertid dette en ren kommunalpolitisk sak, noe som virket sterkt ekskluderende ovenfor folk på ”grasrota”.

Storøy avsluttet sitt innlegg med å vise et lysark som omfattet det han benevnte ”lokal-historiefamilien” i Namdalen. Fundamentet for alt historielagsarbeid i Namdalen vil måtte være de ulike lokale historielag, venneforeninger og kystlag rundt i kommunene. Med utgangspunkt i det som ordfører Kåre Aalberg hadde benevnt som ”Stiftelsen Namdalsmuseet”, uttrykte Storøy en visjon om ”Stiftelsen Namdal Museums- og Historielag”, med tilsvarende faglige undergrupper, og f. eks. andre grupperinger som kan ha arkiv, forlagsvirksomhet og slektsforskning m.m. som arbeidsområder. Som i dag bør det være en egen redaksjonsnemd for ”Årbok for Namdalen”.

Noen utfordringer og oppfordringer

Etter innleggene var det kommentarer og spørsmål fra salen. Kåre Aalberg ville etterlyse en strategisk museumsplan også for Nord-Trøndelag. Fra møtedeltakerne kom det oppfordring om å få representanter fra det frivillige museums- og historielagsarbeidet med i styret for det nye Namdal Fylkesmuseum IKS.