Foredrag på Namdal Historielags årsmøte 18.04.09, ved Lars Stenvik, seksjonsleder for arkeologi ved NTNU:

JERNPRODUKSJON I TRØNDELAG GJENNOM 2000 ÅR

Lars Stenvik har drevet forskning på jernproduksjon i Trøndelag gjennom flere tiår. Han kunne fortelle at det i alt er registrert jernframstillingsanlegg på 700 plasser i hele området. Når det er registrert langt flere anlegg i Sør-Trøndelag og sørlige deler av Nord-Trøndelag enn i Namdalen, skyldes det nok tilfeldigheter. Funn av jernframstillingsanlegg er helt avhengig av at interesserte, lokale amatørarkeologer rapporterer om funn.

Jernproduksjonen i Trøndelag har ei historie tilbake til ca. år 500 før Kr. og fram til vår egen tid. Produksjonen har særlig skjedd i tre faser i løpet av denne tidsperioden, med topper og sammenbrudd som kan sees i sammenheng med andre historiske begivenheter.

Den første epoken hadde en produksjons-topp ca. år 0, men brøt sammen rundt år 300 e. Kr.

Så starter en ny produksjonsfase, med helt ny teknologi, fra ca. år 400. Denne produksjonen når en topp på 1100-tallet og bryter sammen på 1300-tallet, trolig som følge av Svartedauen. Fra 1500-tallet starter igjen en ny jernproduksjon med nok en ny teknologi, som varte fram til 1800-tallet og den moderne metall-industrien.

I sitt foredrag tok Stenvik for seg de to eldste periodene.

Den aller eldste jernproduksjonen var basert på utvinning fra myrmalm. Denne foregikk i de østlige deler av Trøndelag og i Jämtland, ofte helt oppe ved skoggrensa i dal- og fjellbygder. Sporene etter virksomheten finnes helst igjen som slagg, som var avfallet av sjølve prosessen. Slagghaugene er gjerne registrert i tilknytning til gressmyrer i hellende terreng. I utraste terrassekanter ved bekker og innsjøer kan en også finne ovnrester. Ved hjelp av pollenanalyser av trekullprøver fra myr har det vært mulig å påvise hvordan produksjonen har endra seg over tid.

Arkeologiske undersøkelser og dateringer, blant anna fra anlegg på Heglesvollen ved Levanger og i Meråker, har gitt en del overraskende resultat. Forskerne fant en type ovn som ikke var kjent fra før, verken i Trøndelag eller andre steder. Anleggene viste seg også å være fra ca. år 0, og langt eldre enn tidligere antatt. Steinmuringa på ovnstypen var håndtverk av ypperste klasse. I ettertid er samme alder og samme type teknologi registrert på 300 tilsvarende anlegg. Denne eldste jernframstillingsteknologien, som har sitt kjerneområde i Nord-Trøndelag og Jämtland, ser altså ut til å være oppfunnet i her, og den har ikke spredt seg til andre områder. Trolig ble teknologien holdt strengt hemmelig, noe som kan tolkes ut fra at ovnene ble knust eller rituelt gjemt under stein når de gikk ut av produksjon.

Beregninger som er gjort av omfanget på produksjonen i denne tidligste fasen, viser at et gjennomsnittlig anlegg har hatt en årlig produksjon på rundt 2,5 tonn råjern. Dette var jern nok til 10 000 økser - altså en produksjon langt utover det lokale behovet og slett ingen småskalavirksomhet! På Namsskogan og ved Tunnsjøen er det funnet eksempler av råjernklumper på ca 20 kg, som en antar var vanlig størrelse på ”handelsvaren”. (Den ene av disse er dessverre kommet bort!)

En slik ”industri” må ha krevd en ganske omfattende og velorganisert infrastruktur med tilgang til mye arbeidsfolk, arbeidsbrakker og et velfungerende distribusjonsapparat.

Produksjonen har forsynt hele landet med jern, og jern ble eksportert både til Sør-Skandinavia og Kontinentet. Germanere og romere trengte nok rikelig tilførsel av sorten for å kunne føre sine kriger!

Det må ha vært noen med stor makt i Nord-Trøndelag for å kunne organisere en såpass omfattende virksomhet. Bautaene som denne gamle makteliten fikk reist etter seg ser vi i dag som monumentale gravhauger, i områder som smykker seg med betegnelsen ”høvdingeseter”: Mære, Allstadhaug, Egge, Stiklestad, Bertnem….I disse områdene er det også en kan finne det flotteste gravgodset, som for eksempel statusgjenstander med opphav fra Romerriket.

Virksomheten i eldre jernalder medførte dramatiske påvirkninger på det trønderske landskapet. Produksjonen krevde ufattelige mengder med ved. Store områder med furuskog ble rett og slett avskoget, og terrengdekkende teppemyrer vokste fram. På de fuktige myrene fikk furua problemer med å reetablere seg. Om granskogens innvandring i Trøndelagsområdet på denne tida også kan skyldes en menneskeskapt påvirkning, er et spørsmål som kanskje må opp til ny vurdering!

I den neste jernproduksjonsfasen; perioden som kalles yngre jernalder, endres framstillingsteknologien, og den blir kjent og spredd over hele Skandinavia. Dette blir en typisk småskalaproduksjon med langt lavere produksjonsomfang på mange små, spredte anlegg. I denne perioden forflytta maktkonsentrasjonen seg til Sør-Trøndelag.