MILJØFAKTORER
Tilbake til Ark 1: Hovedside
Gå til Ark 2: Fjæresoner
Gå til Ark 4: Dyreartene
SALTHOLDIGHETEN
På
stranda vokser bare planter som kan tåle sterk konsentrasjon av salt i
jorda, vannet vil nemlig inneholde store mengder oppløst salt. Nede i
fjæra vil forholdene bli enda mer ekstreme, og algene dominerer
fullstendig: Disse har ikke vanlige røtter, men festeorganer som holder
planten fast på underlaget. Vi kan si at algene vokser i en
næringsoppløsning, slik at vanlige røtter er unødvendige.
Atlanterhavsvannet har en saltholdighet på ca.
35 promille. Kystvannet kan bli blandet opp med ferskvann fra elver, det
blir derfor mindre salt på enkelte steder. Blir saltinnholdet lavt, kalles
vannet for brakkvann, det er en blanding av salt havvann og ferskvann.
Svært få organismer er spesialisert til et liv i brakkvann.
UTTØRKING
Det som først og
fremst lager så spesielle forhold for
livet i fjæra, er TØRRLEGGINGA to ganger i døgnet. Dyra og plantene
der hører i grunnen til sjøen og de må på en eller annen måte verne seg
mot uttørring ved fjære sjø. De store algene legger seg flatt ned så minst
mulig av overflaten får sol og luft. De tørker heller ikke så fort. Mange
små dyr og planter blir liggende under de store algene og tørker ikke i
det hele tatt. Se bare på dyrelivet under en tangklase. Muslinger og
snegler lukker seg inne i skallet når sjøen trekker seg tilbake.
Lavskorpene i skvettsonen er vernet ved at de rett og slett tåler å
bli knusktørre. Dette fører til at vi oftest får svært
klare soner av forskjellige algearter i fjæra. Soneringsforholdene for
snegler og dyr er mindre markert enn for algene.
BUNNFORHOLDENE
Det er
stor forskjell på plante- og dyrelivet på sandbunn og på steiner og
svaberg. De fleste dyr i steinfjæra sitter fast til berg eller stein, det
samme gjelder algene. På sandbunn (bløtbunn) finner vi stort sett dyr som
lever halvt eller hekt nedgravd i sanden. Få alger kan finne feste på slik
bunn, særlig hvis stedet er litt utsatt for bølger.
BEVEGELSE I VANNET(bølgeslag,
strøm)
Hvis dyra og planter virkelig skal bli værende i fjæra, må
de greie å holde seg fast så ikke strøm og sjø skyller dem vekk.
Det har de løst på forskjellige måter:
De store algene har sterke
festeorgan som de henger fast i berg og stein med, dyr kravler omkring i
ly av de store algene, noen (særlig bløtdyr,-som eks snegler) suger seg
fast til berget, andre graver seg ned i sanden osv.
Typiske
tilpasningstrekk hos dyr som lever på hard bunn er tykke skall og solide
lukkemekanismer (eks blåskjell, albueskjell,
rur)
Ofte vil en på eksponerte steder få et
bredt, kraftig belte av marebek like over høyvannslinjen. Ofte er også
rurbeltet godt utviklet like under marebekbeltet. Brenningen kan også
slite ned blæretangbeltet slik at en bare finner skrøpelige rester av
det.
LYSFORHOLDENE (Ark 3b: Bilder av grønnalger)
Evnen til
å tåle uttørking er vesentlig for hvor planter og dyr lever, men også lysforholdene
spiller en viktig rolle.
For GRØNNALGENE er den røde delen av
lysspekteret viktigst. Denne delen absorberes i det øvre vannlaget, slik
at forholdene lengre nede blir dårlige for disse algene.
BRUNALGENE
dominerer i fjæresonen, og enkelte store tarearter finnes nær og under
laveste lavvansstand.
RØDALGENE (Ark 3c: Bilder av rødalger) greier seg med lite lys, og bruker
særlig de blå og grønne delene av spekteret. Det er lys av disse
bølgelengdene som trenger dypest ned. Rødalgene finner vi lengst nede, men
siden de kan klare seg med lite lys, vil vi ofte finne rødalger innimellom
og under de store forekomstene av brunalger i fjæresonen.
KLOAKFORURENSNING
Det er
vanligvis relativt enkelt å se symptomer på kloakkforurensing i fjæra. En
vil gjerne få et tydelig innslag av grønnalger på slike steder, særlig
vanlig er tarmgrønske.